Dårligere psyke som direkte resultat av Norges innreiserestriksjoner

Dårligere psyke som direkte resultat av Norges innreiserestriksjoner

Både Kira og mannen er amerikanske, og har bodd i Norge siden 2015. De fikk sitt eneste barn i 2019. Han er det første og eneste barnebarnet på begge sider av familiene, og foreldrene til Kira og mannen hennes har ikke noe andre familie der de bor. Nå er det 15 måneder siden de har sett familien og barnebarnet sitt. Det er over halvparten av barnets liv. 

Kira forteller:

Min psykisk helse har blitt betydelig verre under pandemien, som direkte følge av regjeringens uforståelige, uforutsigbare og meningsløse innreiserestriksjoner. Jeg har hatt angst og depresjon i flere år, men i år har jeg kjempet mot alvorlige selvmordstanker med utilfredsstillende hjelp fra et sprengt DPS og ingen støttenettverk utenfor eget husstand, da regjeringen har stengt alle jeg er glad i ut av landet i ubestemt tid. Siden oktober i fjor har jeg måttet medisineres med Zoloft daglig bare for å overleve.

Jeg må øke dosen nesten hver gang det kommer en pressekonferanse fra regjeringen for å unngå en ny runde med oppgitthet og selvmordstanker når jeg ser at vi med transnasjonale familier er nedprioritert atter en gang.
Jeg har glemt hvordan det er å virkelig trives eller å ha noe å se frem til.

“Å få høre at våre foreldre ikke teller som ‘nær familie’ er utrolig vondt. Som enebarn, er foreldrene mine alt for meg. Vi vet aldri hvor mange år vi har igjen, og nå har vi mistet over et helt år — det året deres eneste barnebarn ble til et ekte lille menneske og begynte å utvikle tanker og meninger og en personlighet. Det har de nå gått glipp av for alltid. De har gått glipp av hans første skritt, første ord, første dag i barnehage, andre bursdag, andre jul og så mye mer. Vi har mistet flere bursdager, morsdager, farsdager — I går måtte faren min feire sin 70-årsdag uten oss. 

“Å oppleve dette samtidig som vi ser at regjeringen prioriterer utepils, toppidrett, konserter, næringsreiser, egne bursdagsfeiringer og alt annet enn at vi kan gjenforenes med den eneste familien vi har gjør oss ikke bare deprimerte men rasende. Jeg blir så sint når jeg tenker på at de ikke bare har fratatt sønnen min hans besteforeldre, de har også fratatt ham en mor som trives og har det bra. Regjeringens policyer har gjort meg til et deprimert, bittert og sint skygge av mitt tidligere jeg, og det har påvirket sønnen min sin oppvekst for alltid. Han fortjener bedre. Vi fortjener bedre.  

“Om jeg bare kunne hatt foreldrene mine her — de som nå har vært fullvaksinerte i flere måneder og ønsker ingenting bortsett fra å isolere seg hjemme sammen med oss — ville vi blitt spart for så mye vondt. Jeg ville også spart DPS og helsevesenet for mange unødvendige timer slik at andre kunne fått den behandlingen de trenger. Jeg ville mest sannsynlig ikke sagt opp jobben min, fordi jeg ville visst at vi hadde backup om jeg ble smittet på jobb, og at noen kunne bli hjemme med ungen når han ikke kunne gå i barnehage pga høy smittetrykk i bydelen. Vi har vært utenfor gangavstand fra huset tre ganger siden oktober, kun for helt nødvendige reiser. Vi holder oss hjemme og ‘gjør det for Oslo’ selv om det virker som om ingen andre gjør det.

Vi bryr oss ikke om restaurantbesøk, kino eller treningssenter.
Vi har gjort vårt, og det eneste vi ønsker er å kunne ha familien her sammen med oss igjen. 

“Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut uten familien min, og med så stor usikkerhet rundt når eller om jeg får se dem igjen. Nåværende innreiserestriksjonene er brutale og umenneskelige, og de har skadet mange av oss på måter som kommer til å vare i mange år fremover. Noe må skje nå. Vi kan ikke fortsette å leve slik.